4. Miljøkonsekvenser

Utnyttelse av solenergi har beskjedne miljøpåvirkninger, men noen vil det alltid være. 

Solfangere og solcellepaneler trenger en flate å stå på, med potensielle brukerkonflikter som resultat. All annen bruk av området blir imidlertid ikke umulig, og det er ofte mulig å integrere solfangere og solcellepaneler i tak og vegger på bygninger slik at netto ekstra arealbehov blir null. I Sveits er det eksempler på solceller integrert i støyskjermer langs veien. Så langt har det ikke oppstått noen alvorlige konflikter, og større solkraftverk vil som regel være plassert i ørkenaktige områder, der potensialet for brukerkonflikter er lite. Det kan også nevnes at solcelleanlegg kan bygges på nedlagte søppelfyllinger eller åpne kullgruver. Solcelleanlegg kan ofte bygges nært forbruker (i motsetning til f.eks. vannkraft), og derfor redusere behovet for utbygging av kraftlinjer og «monstermaster».

Store termiske solkraftverk vil bruke noe vann i dampsystemet og i kjøletårn. Vann er kostbart i de områder av verden der slike kraftverk er aktuelle. Utslipp til vann og luft i driftsfasen vil under normale forhold være tilnærmet null, imidlertid kan man få utslipp i forbindelse med uhell. Fra termiske systemer kan frostvæske eller termisk olje lekke ut og forurense, for solcellesystemer utgjør batterisyren den største trusselen. Et annet forhold som må vies oppmerksomhet ved termiske solenergianlegg er at det kan oppstå gunstige miljøer for legionella-bakterier dersom temperaturen blir for lav.

Ulykker vil alltid kunne skje. Varme væsker fra solfangere som lekker ut kan føre til varmeskader. Solcelleanlegg som opererer på høye spenningsnivåer (først og fremst nettilknyttede) kan medføre fare for elektrisk sjokk. Lavspenningsanlegg medfører ikke denne risikoen, men de kan likevel representere en brannfare dersom man overbelaster usikrede ledninger i anlegget gjennom å koble inn for store laster.

Miljøpåvirkninger fra produksjon av systemene vil naturligvis kunne oppstå. Termiske systemer produseres av helt vanlige materialer og skiller seg ikke fra annen teknologi vi omgir oss med. Solcelleproduksjon benytter enkelte aggressive kjemikalier, og enkelte teknologier benytter stoffer som kadmium og tellur. Disse stoffene er svært giftige og må ikke komme på avveier. Riktig håndtering av kjemikaliene i solcelleproduksjon er en utfordring, dette har vært og er et problem spesielt i Kina. I de ferdige produktene er stoffene stabile, og solcelleproduksjon foregår i høyrene og svært kontrollerte miljøer, slik at problemet synes overkommelig.

Energiforbruket ved produksjon av solceller har gjerne vært løftet frem som et tema. For systemer som er rasjonelt brukt er imidlertid dette ikke noe problem. Tilbakebetalingstiden for energien som er gått med vil normalt være under to år, enkelte produsenter er nede i et år. Produksjonen genererer også avfall, blant annet fra sagingen av wafere. Dette avfallet representerer et vesentlig økonomisk tap i produksjonen, og i Norge er det etablert en bedrift som arbeider med gjenvinning av silisiumstøv og skjæremidler fra kappingen.

Eldre systemer vil komme tilbake som avfall og må få en forsvarlig behandling, i hovedsak gjenvinning (metall, plast). I Europa er det etablert systemer og godkjenningsordning for returpunkter for gjenvinning av materialer fra ødelagte og avhendede solceller, jfr http://www.pvcycle.org/