1. Kraftoverføring

 
>> 1.1 Kraftsystemet
>> 1.2 Statnetts rolle

>> 1.3 Norge og Europa
>> 1.4 Regioner i Norge

 

Alt innhold, inkludert bilder og figurer, i dette kapitlet er utdrag fra Statnetts lærehefte "Energiskolen".  Hele læreheftet kan du laste ned her. Mer informasjon om Statnett og kraftsystemet finner du på Statnetts hjemmeside.

 

1.1 Kraftsystemet

Strømnettet 

Kraftsystemet består av kraftverk og et strømnett som bringer elektrisk energi frem til forbrukere.

Transport av elektrisk kraft foregår gjennom et nettverk av luftlinjer og kabler med forskjellig kapasitet og størrelse. Som navnet antyder, går linjene i lufta og henger på ledningsmaster, mens kabler ligger i bakken eller under vann. Vi skiller da mellom jordkabel og sjøkabel.

Strømnettet i Norge kan deles inn i tre spenningsnivåer: sentralnettet, regional­nettet og distribusjonsnettet. Lengden av alle luftledninger, jord- og sjøkabler som utgjør strømnettet i Norge er på hele 330 000 km. Dette tilsvarer distansen åtte ganger rundt jorden ved ekvator. I tillegg til ledninger og kabler, finnes det hjelpekomponenter i kraftsystemet som transformatorstasjoner, vern og brytere. Vern og brytere brukes for å koble ut komponenter når det oppstår feil i nettet, eller når strukturen i nettet må endres av en eller annen grunn.

Sentralnettet utgjør hoveddelen av kraftledningsnettet, og blir også kalt strøm­nettets motorvei. Sentralnettet har de høyeste spenningene (420, 300 eller 132 kV).

Sentralnettet overfører strøm fra landsdel til landsdel og over landegrensene til våre naboland. Siden 2013 har Statnett eid 96 prosent av sentralnettet i Norge.

Regionalnett har betydning for større områder – for eksempel deler av ett eller flere fylker.

Regionalnettet kan kalles kraftnettets fylkesveier, og er bindeleddet mellom sentralnettet og distribusjonsnettet. Som regel vil ledningene ha spenninger på 132 kV og 66 kV. Eksempler på regionale nettselskaper er Hafslund i Oslo og BKK i Bergen.

Distribusjonsnettet eller fordelingsnettet er kommunalveiene i strømforsynin­gen. Dette ledningsnettet frakter kraft helt fram til de ulike lokalmiljøene og bolig­feltene. I distribusjonsnettet omformes spenningen ned fra 22 kV til 230 V som du har i stikkontakten hjemme.


Figuren ovenfor illustrerer kraftflyten fra kraftprodusent til forbruker. Vannet renner inn i vannkraftverket og får en turbin til å rotere. Når turbinen roterer, blir bevegelses-energien i vannet omdannet til elektrisk vekselstrøm ved hjelp av en genera­tor. Den elektriske kraften blir transformert opp til riktig spenningsnivå før den går ut på sentralnettet og blir transportert gjennom ledninger og kabler til oss forbrukere.

Skal kraften transporteres over lange avstander, for eksempel fra Finnmark til Oslo, går den først gjennom sentralnettet som har en høy spenningsverdi. I Oslo blir spenningen justert ned (nedtransformert) i en transformatorstasjon, og kraf­ten går videre ut på regionalnettet. Når kraften nærmer seg et boligområde blir spenningen igjen nedjustert (nedtransformert) før kraften flyter videre i distribu­sjonsnettet og blir fordelt ut til oss forbrukere.

I løpet av et år går ca. 10 TWh til spille gjennom tap i strømnettet. Dette tilsvarer Oslos energibruk eller en verdi på over 4 milliarder kroner! Å jobbe med reduksjon av tap i strømnettet er derfor en av Statnetts viktigste oppgaver.

Transformatorstasjoner

Transformatorstasjoner blir brukt til å justere spenningsnivåene i kraft­nettet. Transformatorer er komponenter som endrer spenningen fra ett nivå på den ene siden, til et annet nivå på den andre siden av transforma­toren. Strømhusene man kan se rundt om i Norge inneholder transforma­torer som senker spenningen fra 22 kV til 230 V, som er spenningen vi skal ha i stikkontakten. I figuren over er transformatorstasjonene tegnet som to sirkler.

Det er nødvendig med høy spenning når kraft skal transformeres over lange avstander for å unngå store varmetap. Igjen kan du se for deg et vannrør som skal frakte vann over lange avstander. Høyt trykk (kraft) er nødvendig for å sende vannet(strøm) avgårde, men du ønsker sannsyn­ligvis ikke det samme trykket på vannet når det når springen din hjemme.

 

1.2 Statnetts rolle: systemoperatør og netteier

Hvert land har en egen systemoperatør, som har systemansvaret for kraftnettet i landet. I Norge er det Statnett som har denne rollen. Statnett er også eier av sentralnettet i Norge. Slik har Statnett i hovedsak to roller:

1) Eier og drifter av sentralnettet – «motorveiene» i det norske kraftnettet

2) Systemansvarlig/systemoperatør

Hvilke arbeidsoppgaver som inngår i disse to rollene illustreres nærmere i figuren under.



Statnett som systemoperatør

Som systemoperatør har Statnett ansvar for å sikre:

                       Balanse mellom produksjon og forbruk

Sensorer og måleutstyr som er plassert ute i kraftnettet sender signaler til Statnett om produksjon, forbruk og frekvens i kraftnettet. Dersom frekvensen avviker fra 50 Hz, er dette et tegn på at det er ubalanse mellom produksjon og forbruk av kraft i kraftnettet. Statnett må da vur­dere om de skal kontakte kraftprodusenter og forbrukere for å øke eller redusere produksjonen/forbruket slik at frekvensen blir 50 Hz igjen.

                       Tilstrekkelig med fleksibilitet

Statnett må sørge for at det alltid er tilgjengelige kraftverk og/eller for­brukere som kan reguleres til å forhindre langvarige strømbrudd der­som det skulle oppstå feil i et kraftverk.

                       Riktig spenning

For at kraftnettet i det hele tatt skal fungere, er det viktig med riktig spenning. Feil spenning vil dessuten føre til et større tap av kraft i kraft­nettet og ødelagt elektrisk utstyr hos forbrukere.

                       Leveringssikkerhet

Statnett drifter i all hovedsak sine ledninger og anlegg etter N-1- (N minus 1) prinsippet (se faktaboks på neste side). Dette betyr at Statnetts linjer skal kunne tåle en feil uten at dette får konsekvenser for forbrukeren og kraftnettet. F.eks. hvis en strømledning i kraftnettet blir ødelagt, skal strømmen komme frem via andre veier.

                       Koordinering mot utlandet

Kraftsystemet i Norge henger sammen med kraftsystem i andre land gjennom vekselstrømslinjer og likestrømskabler. Dette betyr at vi kan kjøpe og selge kraft fra utlandet. Statnett er i dag medeier i disse utenlandsforbindelsene.

                       Koordinert vedlikeholdsarbeid

Når det utføres vedlikeholdsarbeid i kraftnettet hender det ofte at kom­ponenter må kobles ut slik at det ikke er strøm og spenning i kompo­nenten når det jobbes på den. Dette betyr at overføringskapasiteten (evnen til å frakte elektrisk energi) begrenses fordi det er færre kom­ponenter som kan lede strøm. Alle som skal utføre vedlikeholdsarbeid i kraftnettet må først søke Statnett om tillatelse. På denne måten kan Statnett koordinere vedlikeholdsarbeidet slik at det ikke blir utført så mye arbeid i et område at overføringskapasiteten blir for liten.

                       Stille krav til aktører som skal tilknyttes kraftnettet

Statnett som systemoperatør skal passe på at vi holder oss innen­for de fysiske begrensningene strømnettet har. Alle som skal tilknyttes kraftnettet må derfor tilfredsstille de kravene Statnett har satt som nød­vendige for at kraftnettet skal fungere (FIKS). Ved å sette gode krav, sikrer Statnett at det er tilfredsstillende kvalitet på kraften som flyter i kraftsystemet.

                       Utvikle gode markedsløsninger

Dette betyr at Statnett skal legge til rette for at det er markedsmekanis­mer som i størst mulig grad bestemmer både hvordan kraftnettet skal driftes og den videre utviklingen av kraftnettet. Med markedsmekanis­mer menes forholdet mellom etterspørsel og tilbud.

«N-1-kriteriet» betyr at utfall av en komponent, som for eksempel en linje eller en transformator, ikke skal medføre overlast eller svikt i det øvrige strømnettet. Dette er et plan­leggings- og driftskriterium som man tilstreber å overholde.

La oss si at vi har ett nett med N komponenter. Hvis én komponent faller ut har vi N-1 komponenter i systemet. Drift etter N-1 krite­riet innebærer at uansett hvilken komponent som faller ut skal nettet tåle den belastningen det utsettes for. Det verste tilfellet er som regel at den sterkeste komponenten faller ut og den svakeste komponenten må overta mye av belastningen. Da er det viktig at den svakeste komponenten ikke belastes mer enn den tåler, for å forhindre alvor­lige kjedefeil som kan føre til øde­leggelser på strømnettet og strøm­brudd for forbrukere. Derfor er det alltid den svakeste komponenten som blir dimensjonerende for hvor mye en del av kraftnettet skal tåle. De svakeste komponentene skal tåle enhver belastning på kraftsystemet, selv om andre, sterkere kompo­nenter faller ut.

Å overholde N-1 kriteriet innebærer at kraftflyten i nettet begrenses. For å være sikre på å kunne levere strøm.

Oppsummert kan vi si at Statnett som systemoperatør har ansvar for alt som har å gjøre med koordinert planlegging og drift av kraftnettet. Dersom disse tingene blir utført på en tilfredsstillende måte kan man si at forsyningssikkerhet er oppnådd.

Statnett som netteier

Statnett har på vegne av samfunnet ansvaret for å drifte og utvikle sentralnet­tet i Norge.

Statnetts oppgave er å sørge for at det norske sentralnettet bygges ut og driftes på en samfunnsmessig rasjonell måte. Det er Statnetts plikt å knytte alle forbru­kere som ønsker det til sentralnettet. Det gjelder også ny kraftproduksjon, så sant det er samfunnsøkonomisk lønnsomt. I dag drifter Statnett om lag 11 000 km med høyspentlinjer og 150 transformator- og koblingsstasjoner.

Store deler av dagens sentralnett ble bygd på 60- og 70-tallet, og den tekniske levetiden til flere deler av kraftsystemet er i ferd med å løpe ut. I en femten-årsperiode fra begynnelsen av 90-tallet opplevde Norge en betydelig forbruks-økning av elektrisitet, uten tilsvarende investeringer i sentralnettet.

Figuren nedenfor illustrerer investeringene i Statnett sitt nett (i hovedsak sentralnettet) siden 1975, og de planlagte investeringene frem mot 2025. Framtiden vil bære preg av store investeringer i vedlikehold, oppgradering og utbygging av sentralnettet. For å imøtekomme framtidens utfordringer, ser Statnett på dette som nødvendig for å opprettholde en tilfredsstillende driftssikkerhet.



1.3 Norge og Europa

Værforhold som sol, vind, og nedbør kan variere over tid og gi uregelmessig kraftproduksjon. Når ressurstilgangen svinger, trenger man et sterkt kraftnett som kan frakte kraften fra der den produseres til der den forbrukes. Et sterkt kraftnett sikrer forsyningssikkerheten og god ressursutnyttelse av energikildene.

Det norske kraftsystemet er en del av det nordiske kraftsystemet, som består av Norge, Sverige, Finland og Sjælland (Danmark). Kraften flyter fritt mellom disse landene, og systemet har en felles frekvens. Det betyr at de nordiske landene må samarbeide for å sikre at vi har et robust og effektivt kraftsystem.

Norge er i tillegg koblet til Jylland (Danmark) og Nederland gjennom like­strøms-sjøkabler. Det betyr at vi kan utveksle/handle kraft med disse landene. Kraftsystemene i disse landene henger videre sammen med resten av Europa. Figuren nedenfor er en illustrasjon av hvordan ENTSO-e mener at et framtidig europeisk kraftsystem kan henge sammen (kilde: ENTSO-e, TYNDP 2012). ENTSO-e er en europeisk forening som består av flere europeiske systemoperatører, hvor Statnett er medlem. Foreningen utvikler blant annet lovverk for kraftmarkedene i Europa.



På den måten kan vi si at forbruk og etterspørsel av kraft i hele Europa har en indirekte innvirkning på kraftproduksjonen i Norge.

De siste årene har vist at utlandsforbindelsene har spilt en viktig rolle for å sikre kraftforsyningen til Norge. I 2010, som var et år med lite nedbør, var Norge avhengig av å importere kraft fra andre land, mens i 2011 var utlandsforbindelsene nødvendige for at Norge kunne eksportere overskudd av kraft til andre land. Handelen går altså begge veier og bidrar til å sikre kraftforsyningen.

Regulerbare vannkraftressurser og overføringsforbindelsene til utlandet bidrar også sammen til at Norge kan styre sin kraftproduksjon etter prisene i våre naboland. Siden det er nesten ingen driftskostnader forbundet med å endre produksjonen i et vannkraftverk, er strømprisene i Norge veldig jevne gjennom hele døgnet. Til sammenligning har de store kull- og kjernekraftverkene i Europa så store start- og stoppkostnader at det ikke er hensiktsmessig å stoppe pro­duksjonen i perioder med lav etterspørsel, for eksempel om natten. Det er heller ikke mulig for Danmark, Tyskland og andre europeiske land med mye vindkraft å styre produksjonen av vindkraft. Resultatet av dette er at når det produse­res mye elektrisk kraft når forbruket er lite, blir strømprisen lav. Vannkraften og utlandsforbindelsene gjør at Norge kan redusere egen produksjon, og i stedet importere strøm fra utlandet når prisen er lav, mens de kan øke vannkraftpro­duksjonen og eksportere kraft når strømprisen i Europa er høy.


Figuren ovenfor sammenligner gjennomsnittsprisene på strøm i Norge og Tyskland. Y-aksen er pris i euro/MWh og x-aksen er ukedager. Den røde grafen viser at strømprisene i Tyskland varierer mye i løpet av døgnet. Den blå grafen viser de norske strømprisene som er langt mer stabile. Som figuren illustrerer, bør Norge eksportere kraft når prisen er høy i utlandet, og importere kraft når prisen i utlan­det er lav. Hvordan priskurvene vil se ut i fremtiden kommer an på kapasiteten i strømnettet, tilbud og etterspørsel av kraft og regelverksutforming.

Utveksling av store mengder kraft over utenlandskablene er svært krevende for det strømnettet og vil kreve oppgraderinger, spesielt på Sørlandet. EU har satt som mål at andelen fornybar energi i de europeiske landene skal øke med 20 % innen 2020. Mye av denne fornybare energien vil være uregulerbar vind-og solkraft. En større andel av energi som ikke kan reguleres øker behovet for tilgang til regulerbare energikilder som kan tilpasse seg variasjonene til blant annet sol- og vindkraft.


For at dette skal fungere optimalt er det nødvendig at overføringskapasiteten ikke blir en begrensning. Det planlegges flere nye kabelforbindelser til Europa. En ny kabel til Danmark settes i drift i 2014, mens det planlegges en kabel til Tyskland (2018) og en til England (2020), som illustrert i figuren over.

1.4 Regioner i Norge

Kraftsituasjonen varierer fra region til region i Norge. Kraft transporteres over store avstander for at kraftprodusentene skal kunne dekke etterspørselen. Landskapet legger føringer for kraftutbygging, mens kraftetterspørselen er sterkt preget av befolkningsveksten rundt byene og plassering av kraftkrevende industri.

Kraftsituasjonen er unik for hver region, med ulike forutsetninger for kraftpro­duksjon og energiforbruk. Noen regioner opplever stort kraftoverskudd og lave energipriser, mens andre regioner til tider kan oppleve kritisk kraftunderskudd og høye energipriser.

For å håndtere flaskehalser i kraftnettet, er Norge inndelt i ulike prisområder, som illustrert i figuren under. Ved å dele kraftmarkedet i flere prisområdet, gir man mar­kedet signaler om hvor kraften er mest verdt, og man fremmer balanse mellom produksjon og forbruk i hvert område.

Figur - Norges fem prisområder: Norge deles ofte inn i fem regioner når Statnett vurderer kraftsystemet; Nord, Midt, Sør, Øst og Vest. Regionene er ikke nødvendigvis definert ut fra fylkes- eller kommunegrenser. Statnett har sine egne definisjoner som brukes i nettutviklingsplaner og kraftsystemutredninger. Disse grensene legges til grunn i det videre. Informasjonen baserer seg på Statnetts Nettutviklingsplan 2013 og den da gjeldene områdeinndelingen.
 

Den har vært et politisk ønske om at strømprisen ikke skal variere for mye mel­lom områder. For at strømprisen skal være mest mulig lik over hele landet, må kraftnettet bygges slik at det alltid er tilstrekkelig overføringskapasitet mellom prisområdene. I dag finnes det fortsatt flaskehalser i det norske kraftnettet.

Region Øst, NO1

Region Øst består av Oslofjordområdet (definert som Akershus, Vestfold, Østfold og Sør-Buskerud) samt store deler av Hedmark, Oppland, Buskerud, og Telemark. Regionen kjennetegnes av høyt forbruk, relativt liten produksjon og stor overføring av kraft fra andre områder.

Regionen har i et normalår et kraftforbruk på 38 TWh og et samlet kraftunder­skudd på ca. 8 TWh. Kraftunderskuddet må dekkes med import fra Vestlandet, Sørlandet og Sverige. Alminnelig forsyning utgjør over 80 % av det samlede energiforbruket.

Østlandet fungerer også som et transittområde for kraft som eksporteres til Sør- Sverige fra Vestlandet eller fra utenlandskablene på Sørlandet. Flaskehalser gir begrensinger for handelskapasiteten mellom Norge og Sverige. For å kunne utnytte de mulighetene som finnes i markedet, må mer kraft kunne overføres fra Norges overskuddsområder i vest og sør, gjennom Østlandet. I sentralnettet er det i dag tre strømkabler over Oslofjorden. Disse er viktige for forsyningen av Oslo-området, samtidig som de er sentrale i forhold til overføringskapasite­ten til og fra Sverige. De eldste 300 kV-stasjonene, ledningene og kablene på Østlandet er fra 1950/60-tallet, og det er behov for omfattende reinvestering og oppgradering av disse anleggene i framtiden.

Østlandet er en region som har fått føle klimaendringene de siste årene. Varmere og våtere vær gir redusert forbruksvekst i Oslo-området og økt vannkraftpro­duksjon i indre deler av Telemark og Buskerud.

Det er forventet befolkningsvekst i Oslo-området, men reduksjon i industriforbruk og energieffektivisering i alminnelig forsyning vil kunne stabilisere eller redusere energiforbruket i årene framover. Det er allikevel stor usikkerhet knyttet til hvordan kraftsituasjonen i regionen vil utvikle seg. Flere forbindelser mellom Sørlandet og kontinentet vil være en viktig faktor.

Region Sør, NO2

I et normalår har regionen et kraftoverskudd på om lag 18 TWh og et forbruk på 23 TWh. Regionen omfatter Sør-Rogaland, Aust- og Vest-Agder. Geografisk er kraftproduksjonen godt fordelt. Det er imidlertid et betydelig energibehov i Stavangerområdet, uten at det finnes nok produksjon lokalt. Her finner ikke Statnett forsyningssikkerheten tilfredsstillende. Situasjonen vil forverres med forventet befolkningsvekst og økt forbruk i området.

Fram mot 2015 er det forventet at utbygging av fornybar kraftproduksjon, sammen med begrenset forbruksvekst i regionen, vil gi et økt kraftoverskudd. Hvor stort kraftoverskuddet blir, avhenger mye av størrelsen på vindkraftutbyg­gingen. I enkelte situasjoner vil produksjonen kunne gi økt belasting på nettet, med potensielle flaskehalser.

Med et kraftoverskudd i Region Sør og Norge totalt, er det ønskelig å kunne eksportere kraft til kontinentet. Det finnes i dag én sjøkabel til Nederland og tre til Danmark der en fjerde ferdigstilles i 2014. Utenlandskablene vil kunne sikre strømforsyningen i Norge i tørrår. Samspillet mellom norsk regulerbar vann­kraft og termisk kraftproduksjon på kontinentet gir betydelig verdiskaping for Norge. Tilgjengelig norsk vannkraft kan også sikre en videre satsing på vindkraft i Danmark. Et typisk flytmønster er eksport om dagen og import om natten.

En av hovedutfordringene i regionen vil være å styrke nettet på Sørlandet slik at det kan håndtere de store overføringene av kraft gjennom regionen. Strømnettet må også takle de store døgnvariasjonene i flytmønsteret, som blant annet er en kon­sekvens av varierende vindkraft i Danmark og annen kraftutveksling med utlandet.

Region Midt, NO3

Region Midt omfatter fylkene Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord- Trøndelag, og har vært et fokusområde i flere år på grunn av en bekymringsfull forsyningssituasjon. Regionen har et betydelig kraftunderskudd, som i et nor­malår tilsvarer omtrent 8 TWh. Regionen har de siste årene hatt en stor økning i energiforbruk som følge av økt aktivitet innenfor industri og petroleumsvirk­somhet, uten særlig økning i kraftproduksjonen. I et normalår er forbruket i regionen 22 TWh.

Regionen har et stort potensial for vindkraftutbygging. På Smøla i Møre og Romsdal finner vi Norges største vindkraftverk bestående av 68 vindmøller. Med en installert effektkapasitet på 150 MW, var det Europas største landbaserte vindkraftverk da det ble bygget. Per desember 2013 har det vært gitt konse­sjon til utbygging av vindkraftanlegg tilsvarende 6 TWh årlig produksjon, eller ca. 2233 MW kapasitet, i denne regionen. Det må allikevel påpekes at det er stor usikkerhet knyttet til om og når ny vindkraftproduksjon blir realisert. Vindkraft er foreløpig ikke konkurransedyktig i markedet, og utbyggingen er avhengig av offentlig støtte. Statnett ser det som svært gunstig med etablering av ny kraft­produksjon i Midt-Norge, og ønsker å legge til rette for dette gjennom å plan­legge og bygge nødvendige nettforsterkninger.

Som et steg på veien mot Norges klimamål vurderes det elektrifisering av nye og eksisterende olje- og gassfelt i Norskehavet. Økt kraftforbruk i Kristiansund-området i forbindelse med økt industriforbruk, samt planer om vindkraft på Møre-kysten, gjør det aktuelt med forsterkninger av nettet i dette området.

Midt-Norge opplever kraftunderskudd i normalår, og kraftunderskuddet øker i tørrår. Dette kan skape problemer ved begrenset importkapasitet. For å styrke importkapasiteten til regionen ble forbindelsen over Nea til Sverige forsterket i 2010. Den økte kraftproduksjonen i Nord-Norge vil kunne gi eksport sørover, men en forsterkning av overføringsnettet vil være nødvendig for å kunne dekke det høye forbruket i Trondheimsområdet.

Region Nord, NO4

Nord-Norge består av Finnmark, Troms og Nordland fylke, med et forbruk på 18 TWh i et normalår.

Regionen er rik på naturressurser, og har samlet sett et kraftoverskudd på nær­mere 7 TWh i et normalår. Situasjonen endrer seg imidlertid betraktelig i løpet av året: I Finnmark består mesteparten av kraftproduksjonen av elvekraft som varierer betydelig i løpet av året og fra år til år. Om sommeren vil produksjonen være høyere enn forbruket i området, mens lite vann i elvene på vinterhalvåret gir kraftunderskudd. Området rundt Ofoten har også et kraftunderskudd om vinteren. Når det er lite vann i magasinene er det utfordrende å dekke etterspørse­len etter kraft i periodene med høyt forbruk, og man vil være avhengig av import.

I Nordland og Troms finner vi både mye kraftproduksjon og mye industri. En av hovedutfordringene i regionen er at strømnettet er lite utbygd. Selv om enkelte områder har et stort kraftoverskudd, vil nettet sette begrensninger for hvor mye kraft som lar seg overføre ut til underskuddsområder. Avstandene er store, led­ninger er gamle, og det er svært utfordrende å drifte nettet slik at forsyningssik­kerheten blir opprettholdt.

Nord-Norge er en region som sentraliseres. Med unntak av kommuner som Tromsø, Alta, Harstad og Bodø, synker innbyggertallet i hele regionen. For å snu trenden er lokalpolitikere derfor svært opptatt av vekst i næringsvirksomhet og industri. Et eksempel på ny industri i området er utvinning av nye gassfelt i Barentshavet. Slike planer legger opp til en dobling av energiforbruket i Finnmark. Samtidig skal norsk klimapolitikk legge til rette for mer fornybar energi. Her har Nord-Norge et stort potensial, og det er i dag omfattende planer om utbygging av vind- og småkraft. Ny kraftproduksjon og økt forbruk i Nord-Norge stiller høy­ere krav til strømnettet. Uten forsterkninger av nettet i nord, vil det være umulig å gjennomføre de storstilte planene. 

Region Vest, NO5

Vest-Norge er en region som kjennetegnes av mye nedbør, fjell og fjorder. De gode forutsetningene for vannkraftproduksjon har gitt Norge muligheten til å bygge ut kraftkrevende industri i dette området. Regionen, som består av Rogaland nord for Boknafjorden, Hordaland og Sogn og Fjordane, har i et normal-år et samlet kraftunderskudd på 2 TWh.

Fylkene Hordaland og Sogn og Fjordane sto i 2011 for 24 % av elektrisitets­produksjonen i Norge. Selv med stor kraftproduksjon på Vestlandet oppstår det flaskehalser regionalt og lokalt. Den største befolkningskonsentrasjonen fin­nes i Bergen, mens de største vannkraftressursene ligger lenger nord og øst. Befolkningsveksten, petroleumsindustri og kraftkrevende industri som alumini­umsproduksjon har ført til en voldsom vekst i kraftetterspørselen. Knappe over­føringsmuligheter inn til området har ført til en anstrengt kraftsituasjon. Et sterkt belastet nett har ikke ledig kapasitet til å ta imot ny kraftproduksjon fra vindkraft og småkraft. Det er til hindrer for ny næringsvirksomhet i regionen. Industrien står for rundt 60 % av forbruket i regionen.

Hele regionen opplever et kraftunderskudd i vintermånedene når vannkraftpro­duksjonen er lav og forbruket høyt. Overføringskapasiteten inn til regionen set­ter begrensingene, og faren for mørklegging av Bergensområdet har vært høyst reell i tørrår før forbindelsen mellom Sima og Samnanger ble satt i drift. Den relativt lave magasinkapasiteten i regionen medfører at det kan være et betyde­lig importbehov i kalde og tørre perioder på vinterstid, og tilsvarende eksport-behov i våte perioder på våren, sommeren og høsten. Flaskehalsene fører til store variasjoner i energiprisene i regionen i løpet av året.

Landskapet, som strekker seg fra høyfjellet til havgapet, fører også med seg store utfordringer med hensyn på kraftoverføring. Mye vind, salt og forurenset nedbør sliter ekstra på ledningsnett og stasjoner. De mange øyene og fjordene medfører utstrakt bruk av luftlinjer og sjøkabler.