1. Ressursgrunnlag

 
>> 1.1 Biomasse som energikilde
>> 1.2 Tilgang på bioenergi
>> 1.3 Faste biobrensler fra skog
>> 1.4 Avfallsbaserte biobrensler
>> 1.5 Gassformige biobrensler
>> 1.6 Flytende biobrensler

 

 

 

 

  1.1 Biomasse som energikilde

Bioenergi er et samlebegrep for utnyttelse av biomasse til energiformål.

Biomasse er organisk materiale. I første rekke er biomasse plantemateriale fra skog og landbruk, men det omfatter også alle grønne planter til havs (akvatisk biomasse). Avfallsprodukter som er laget av biomasse, som for eksempel trematerialer, papir og papp, kan også betegnes som bioenergi når de gjenvinnes og omdannes til varme og strøm i forbrenningsanlegg.

Det vanligste bruksområdet for bioenergi er produksjon av varme. Det er også mulig å produsere elektrisk kraft, flytende biodrivstoff, biogass og hydrogen fra biomasse. Bioenergi er den eldste energikilden, og er blitt brukt til varme og matlaging i alle tider. I dag er det fortsatt den viktigste energikilden for minst halvparten av verdens befolkning.



Bruk av biomasse til energiformål er CO2-nøytralt i den forstand at CO2 som frigjøres ved forbrenning av et tre tilsvarer den CO2-mengden treet har hentet fra omgivelsene og bundet opp i vekstfasen. For at bruken av bioenergi skal være bærekraftig er det viktig at uttaket av biomasse ikke overskrider tilveksten.

1.1.1 Fotosyntese

Biomasse forekommer i mange ulike former med ulike egenskaper. All biomasse har sitt opphav i fotosyntesen, som utnytter energien i sollyset til å frigjøre elektroner fra vannmolekyler. De energirike frie elektronene benyttes i cellenes stoffskifte til å bygge opp organiske molekyler i planten gjennom å binde karbon fra luften.

Nettoreaksjonen kan beskrives med følgende kjemiske reaksjonsligning:

6CO2 + 6 H20 + (energi fra sollys) → C6H12O6 + 6O2 Karbon + Vann + Energi fra sollys → Sukker + Oksygen

Sluttproduktene er sukker, som planten bruker til byggesteiner og energilager, og oksygen som slippes ut i atmosfæren. Plantenes produksjon av biomasse avhenger av temperaturen og tilgangen på vekstfaktorer som solinnstråling, næringssalter og vann. Grønne planter omdanner deler av energien i solinnstrålingen, og binder energien i biomasse.

Forbrenning av biomasse er det motsatte av fotosyntesen:

C6H12O6 + 6O2 → 6CO2 + 6 H2O + (fri energi)

Med fri energi menes her varme. Varmen kan eventuelt brukes videre til strømproduksjon i en dampturbin. 

1.1.2 Foredling til ulike biobrensler

Kommersielle bioenergiressurser kommer i hovedsak fra skogbruk, jordbruk og avfall. Det er mulig å høste biomasse også fra havbruk, for eksempel fra algeproduksjon eller biodrivstoff produsert fra fiskeavfall. Biomassen foredles til et brensel (en energibærer) før man utnytter energien. Den enkleste formen for foredling er kapping, kløyving og tørking av vanlig ved. For mer raffinerte biobrensler kan foredlingen være svært avansert og komplisert. Vi deler gjerne foredlede brensel inn i fastbrensel, flytende brensel og biogass. Vi prater om biobrensel med høy foredlingsgrad og brensel med lav foredlingsgrad, etter hvor energiintensivt brenselet er. Figuren under gir en oversikt over de vanligste biobrenslene, foredlingsprosessene og opprinnelse.

Klikk her for større bilde  

 

Oversikt over de vanligste biobrenslene og hvor disse kommer fra. Illustrasjon: Multiconsult

Biomasse benyttes også til en rekke andre formål enn energi, som for eksempel fôr, byggematerialer og papir, og den kan også videreforedles til kommersielt interessante kjemikalier. Bruk av biomasse til energiformål konkurrerer derfor om råstoffet med mange alternative anvendelser.


  1.2 Tilgang på bioenergi

1.2.1 Tilgang på bioenergi internasjonalt

Tilgangen på bioenergi internasjonalt er enorm, men må sees i sammenheng med et bærekraftig landbruk og bærekraftig skogsdrift.

Biomassebasert energi, eller bioenergi, stod for ca 10 prosent av primærenergiproduksjonen i verden i 2009 eller omtrent 50 EJ. Den største andelen av dette ble brukt i utviklingsland i forbindelse med oppvarming og matlaging, ofte under åpen ild eller med primitive ildsteder. Denne bruken leder ofte til utfordringer når det gjelder lokal luftforurensning og avskoging. Moderne bioenergiteknologier stod for en langt mindre, men likevel jevnt voksende andel de siste ti årene. IEA regner at det i 2010 ble produsert 280 TWh elektrisitet (tilsvarende 1,5% av verdens el-produksjon) og 8 EJ varme til industriformål globalt.

Potensialet for økt bruk av bioenergi globalt regnes å ligge mellom 100-300 EJ, med de mest optimistiske estimatene opp til 500 EJ.

I publikasjonen “The Technology Roadmap Bioenergy for Heat and Power” mener IEA at el-produksjonen basert på bioenergy kan øke til 3 100 TWh/år i 2050. I tillegg kan varmeproduksjonen fra bioenergi øke med 22 EJ industrien og 24 EJ i bygningssektoren, tilsvarende nesten 13 000 000 TWh/år. 

 1.2.2 Tilgang på bioenergi i Norge

Bioenergi har i all tid spilt en viktig rolle i norsk energiforsyning. Den samlede bruken av bioenergi var på om lag 16 TWh i 2012. Av dette var:

  •          Ved i boliger: over 7 TWh
  •          Flis i industrien og fjern- og nærvarmeanlegg: nesten 2 TWh
  •          Pellets og briketter: 0,5 TWh
  •          Biogass: 0,2 TWh
  •          Biofyringsolje: 0,8 TWh
  •          Biodrivstoff som blandes inn i vanlig drivstoff: 1,6 TWh
  •          Gjenvinning av biobasert avfall i industrien: Over 4 TWh

(Kilder: SSB, NoBio, MBP Group, Eco1, Avfall Norge)

 

Rundt 45 prosent av vårt totale forbruk av bioenergi, eller omtrent 7,5 TWh, er bruk av ved. Ved går hovedsakelig inn i husholdningene. Tallene for bruk av ved er svært usikre da veden gjerne forhandles lokalt, samt at mange hogger ved til eget forbruk. 

Rundt 25 prosent av det totale forbruket av bioenergi, eller 4 TWh i 2012, er energigjenvinning av bioavfall i industrien. Dette tallet er redusert betydelig de siste årene som en følge av nedleggingene i treforedlingsbransjen. 

Den årlige biomassetilveksten i Norge er, basert på innstrålt energi og virkningsgrad for fotosyntesen, er anslått å være omtrent 425 TWh. Av dette er 325 TWh landbasert biomasse og 100 TWh akvatisk biomasse som produseres i ferskvann og langs kysten. Om lag 15 – 20 prosent av denne tilveksten dvs. 75 TWh brukes til mat, fôr, varer (i første rekke papirprodukter og trematerialer) og energi. Biomassen som brukes i Norge i dag, kommer i hovedsak fra skogen.

Flere rapporter viser et betydelig potensial for økt uttak av skogressurser i Norge. Berg et. al. fant i 2003, på oppdrag fra NVE et potensial for økt anvendelse av biomasse til energiformål på ca. 30 TWh, hvorav 12-16 TWh skogbrensel, 3,7 TWh biprodukter i trelastindustrien, 4,5 TWh halm og kornavrens og 3 TWh biogass fra avfall (L.N, 2003). Bernard og Bugge fant at innenfor en kostnadsramme på 20 øre/kWh var potensialet for økt bruk av biomasse mellom 22 og 26 TWh. Av dette utgjorde skogbrensel 12-16 TWh, flis fra trelastindustri 3,7 TWh og halm og kornavrens 2,5 TWh. (Bernhard & Bugge, 2006) NVE pekte i 2011 på at om lag 14 TWh mer biomasse vil være mulig å realisere innenfor en ramme på 30 øre/kWh, men krever økt hogst, tynning og utnyttelse av greiner og topper. (NVE, 2011)

Om denne potensielle forventede tilgangen blir utvunnet og gjort tilgjengelig på markedet vil avhenge av etterspørsel og pris i årene framover. Tabellen under viser produksjonen og omsetningen av biobrensel i 2010, og et teoretisk potensial for mulig tilgang i 2020.  For utvinning av flis er det lagt til grunn en pris på 20-22 øre/kWh. Økonomi for øvrige biobrensel eller andre barrierer for økt utvinning er ikke vurdert. 

 

 

1.3 Faste biobrensler fra skog

De faste biobrenslene som har kommersiell interesse i Norge kommer i hovedsak fra skogen. Råvarekilden er restprodukter fra bearbeiding av massevirke og sagtømmer, trær og deler av trær som ikke kan brukes til produkter samt flis fra returtrevirke.

 

Fra denne ene biomasseressursen har vi et bredt spekter av kommersielle biobrensler:

  • ved
  • bark
  • skogsflis (stammeflis, grønnflis)
  • flis fra returtrevirke
  • briketter
  • pellets
  • avfall

Faste biobrensel har lavere energitetthet enn fossil olje og gass. 1 kg  eller 1 m3 fast biobrensel inneholder mindre energi en 1 kg eller en m3 fossil olje eller gass. Biobrensel krever derfor større lagringsplass og høyere transportkostnader enn ved bruk av fyringsolje eller naturgass. Tabellen under oppsummerer typiske data og egenskaper for de viktigste biobrenslene.

 

Typiske data og egenskaper for ulike biobrensler (Klikk på figuren for en større versjon). Sammenstilt fra flere kilder av Multiconsult.


 

Tetthet for tre ulike biobrensler for 10 MWh varmeleveranse

 Figuren under viser trinnene i verdikjeden for faste biobrensler i Norge.

 

Trinnene i verdikjeden for faste biobrensler  fra skog Norge. Illustrasjon: Kim Brantenberg

Under følger en oversikt over de viktigste faste biobrenslene i dag.

Ved

Ved har lav foredlingsgrad. Behandlingen består i tillegg til hogst og transport, av kapping, kløyving og tørking. Ved er dårlig egnet til automatiserte anlegg.  

Bark 

Bark oppstår som et avfall i trebearbeidende industri, og har lav foredlingsgrad. Den har høyt askeinnhold og brukes mest i store energisentraler i forbindelse med barkeanlegg. Håndteringen krever mye manuell innsats.

Skogsflis og skrapflis
Skogsflis og skrapflis kan ha varierende foredlingsgrad. Flisens egenskaper vil derfor avhenge av treslag, utstyret som er brukt for flising, eventuell sortering og fuktinnhold. Skogsflis kan brukes i alle anleggsstørrelser, men flis som brensel vil normalt kreve mer oppmerksomhet og investeringer sammenliknet med mer foredlede biobrensler. Tørr flis er et lagringsdyktig brensel, men fuktig flis begynner å kompostere hvis man lar den ligge for lenge. På landbrukseiendommer er det vanlig med fliskjeler fra ca. 50 kW, og i nærings- og servicebygg kan det være god økonomi i anlegg fra ca. 300 kW.

Rivningsvirke og behandlet tre
Rivningsvirke og behandlet tre vil ofte ende opp som en avfallsfraksjon som kun kan forbrennes i godkjente avfallsforbrenningsanlegg. Dersom treavfallet ikke er forurenset, kan det foredles til flis eller briketter som kan brukes i vanlige forbrenningsanlegg. Dette brenslet blir som regel knust og siktet, i motsetning til skogsflis som hugges. Stikker, mineral- og metallrester og større finfraksjoner kan være en utfordring ved forbrenning av flis fra knust virke, og bidra til en betydelig askemengde. Dette kan føre til driftsproblemer som en følge av belegg i ovn, kjel, røykgasskanaler samt økt korrosjon.


Flis fra returtre

Briketter
Briketter er sammenpresset, tørket flis fra jomfruelig tre eller returvirke. Flisen presses til kubber eller sylindere med en diameter på 25–70 millimeter. Lengden varierer til opp mot 20 cm, avhengig av råstoffets egenskaper og produksjonsprosessen. Briketteringen reduserer volumet og gjør brenslet mer egnet for transport og lagring. Briketter benyttes hovedsakelig i energisentraler større enn 1 MW, men brenner også bra i en vedovn eller peis.


Briketter. Foto: Kirkenær Varmesentral

Pellets
Pellets er det faste biobrenslet som har høyest foredlingsgrad. På samme måte som briketter er det sammenpresset flis, men basert på en mer finmalt råvare og med lengder mindre enn 25 millimeter. Standarddiametre er 6, 8 og 12 millimeter. Pellets er velegnet til mindre anlegg og benyttes normalt opp til 1 MW, men i enkelte tilfeller benyttes pellets også i større anlegg.


Trepellets. Foto: Sweco Grøner AS

Trekull 

I utviklingsland har trekull stor betydning som brensel og i noen tilfeller som eksportvare. Trekull produseres gjennom termokjemisk omdanning av biomassen uten tilførsel av oksygen (pyrolyse). Mer enn halvparten av energien i treet går tapt i denne prosessen, men trekull har fordeler ved at den gir jevn og svært ren forbrenning for brukeren. I industriell skala benyttes trekull blant annet som reduksjonsmiddel i metallurgisk industri, også i Norge.

Trepulver

Trepulver er et annet foredlet trebrensel som det brukes lite av i Norge. Trepulver er tørt trevirke som er malt til partikkelstørrelser under 1 mm. Trepulver forbrennes med spesialbygde pulverbrennere i store kjelanlegg. 10 m3 trepulver har samme brennverdi som 1 m3 olje og veier ca. 2 tonn. Det er også gjort forsøk med bruk av trepulver som drivstoff i spesialtilpassede dieselmotorer.

GROT

GROT er grener og røtter, og restprodukter fra skogbruk. GROT har fordelen av at selve brenselet er svært billig. Derimot har det høy fuktighet og er et lite homogent brensel, slik at forbrenningsprosessen er komplisert og krever høye investeringskostnader. I tillegg kan transport av GROT og uttak fra skogen gi relativt høye kostnader. Teknologien for bruk av GROT er antatt å være for kostbar og komplisert, og gi for lang tilbakebetalingsperiode til å være relevant for direkte bruk i industrien. Det er også mulig å produsere flis fra GROT.

Faste biobrensler fra landbruket

I Norge i dag er dyrking av rene energivekster i landbruket lite aktuelt, men dette kan forandre seg på sikt. Det er mulig å dyrke vekster, som skal brukes utelukkende til energiformål. Halm kan presses til briketter og andre energivekster kan foredles på samme måte.  Eksempler på vekster som kan dyrkes som energivekster er poppel, pil, raps, ryps og ulike gressarter(også halm). Høsting skjer årlig eller annet hvert år med spesialiserte jordbruksmaskiner. Energivekster kan forbrennes eller danne basis for flytende biodrivstoff. Den dyrkbare marken som skal brukes til energivekster, vil være i konkurranse mot matproduksjon.

  

1.4 Avfallsbaserte biobrensler

Avfall fra landbruket

Gjødsel og annet avfall fra landbruket kan komposteres eller gassifiseres og brukes som energikilde tilbake inn i gårdsbruksanlegget. Det finnes flere små gårdsbruksanlegg, som bruker flis, eller egenprodusert biogass i dag. Innovasjon Norge gir støtte til slike gårdsvarmeanlegg gjennom Bioenergiprogrammet.  

Nærings- og husholdingsavfall

Deler av nærings- og husholdningsavfall kan være biomasse-basert. Den organiske fraksjonen av husholdningsavfall kan også utnyttes til energiformål i forbrenningsanlegg. Avfall med høy organisk andel, som utsortert matavfall, kan også benyttes til produksjon av biogass, som dannes når organisk materiale brytes ned. Dette kan eventuelt videreforedles til flytende biobrensel.  Gjennomsnittlig brennverdi for avfall ligger på 3 kWh/kg. Hvor stor andel av avfallet som er av fornybart opphav varierer med hvor man er og hvor mye som er sortert ut til materialgjenvinning. 

Fra tidligere avfallsdeponier skaper forråtnelsesprosessen noe metangass. Dette kan hentes ut og utnyttes, noe som gjøres på flere avfallsdeponier i dag.

«Rene restprodukter»

”Rene” restprodukter fra industrien kan være returfiber, rivningsvirke, kornavrens etc. Restprodukter blir brukt flere steder i industrien i dag, og har den fordelen at det har lave kostnader. Restproduktene er ofte lite kompakt og det er derfor lite hensiktsmessig å transportere dem over lange avstander. Det er derfor mest relevant å bruke restprodukter direkte inn i industrien der disse blir produsert eller i geografisk nærhet. Biproduktene i treforedlingsindustrien er i første rekke bark, avlut og sagflis som brennes og brukes til interne tørkeprosesser. Høvelspon og tørr sagflis fra trelastproduksjon er et viktig råstoff for produksjon av pellets.

1.5 Gassformige biobrensler 

Biogass er organisk biomateriale som er omgjort til gassform ved hjelp av gassifisering (ved at det utsettes for høye temperaturer i en oksygenfattig atmosfære) eller ved anaerob gjæring. Det brukes gjerne våte substrater som husdyrgjødsel, matavfall, vekstrester, energivekster/gras, slam eller lignende. Det organiske materialet omdannes til biogass i en lukket biologisk prosess, ved hjelp av mikroorganismer uten tilgang på oksygen.

Det skilles gjerne mellom deponigass og reaktorbiogass. Biogass fra reaktor dannes hovedsakelig fra husdyrgjødsel, avløpsslam eller matavfall, og består hovedsakelig av metan (CH4) og karbondioksid (CO2), i tillegg til noen sporgasser. Sammensetningen av gassene vil avhenge av substratet gassen er laget fra, samt oppholdstid og temperaturer i reaktoren. Når biogassen forlater reaktoren er den mettet med vanndamp, ved avkjøling kan dette kondensvannet bli kondensert.

Biogassen er en høyverdig form for energi som kan benyttes til produksjon av strøm og varme. Biogass kan også oppgraderes til biometan ved at gassen renses slik at den oppfyller standard for naturgass, og kan da benyttes i transportsektoren som drivstoff.

Biometan
Biogass kan oppgraderes til ”biometan”, som vil si at biogassen renses slik at den oppfyller standarden for naturgass. Dette innebærer å fjerne karbondioksid, hydrogensulfid, vanndamp og andre forurensninger som f. eks. siloxaner. Sistnevnte stoff kan gi store problemer dersom gassen benyttes til motordrift.

Etter rensing kan biometan komprimeres og benyttes til transportformål i alle kjøretøy som er godkjent for komprimert naturgass (CNG). Alternativt kan biometan mates inn i naturgassnettet. Dermed kan biogass transporteres og selges til eksterne kunder som klimanøytral gass med opprinnelsesgarantier.

En relativ kostbar utfordring, utover selve rensingen av biogassen, er at brennverdien i biometan som leveres til naturgassnettet må ha samme brennverdi som naturgass. Avhengig av naturgassens sammensetning må derfor brennverdien i biometan økes. Dette gjøres ved å tilsette propan.

1.6 Flytende biobrensler

Det finnes en rekke flytende biobrensler som produseres med utgangspunkt i ulike råstoffer og har ulike forbrenningstekniske egenskaper. De viktigste er alkoholer, prosesserte vegetabilske/animalske oljer, pyrolyseoljer og ulike syntetiske brensler produsert av gassifisert biomasse.

Ulike raffinerte biodrivstoff kan være et alternativt drivstoff og gi reduksjoner i klimagassutslipp fra transportsektoren. Biofyringsolje kan erstatte fyringsolje i lokale varmeanlegg og som spisslast i fjernvarmeanlegg, eller brukes i kogenanlegg for kombinert kraft- og varmeproduksjon. 

Forskjellige typer flytende biobrensler er:

Miljømessige virkninger og kostnader kan variere kraftig mellom de ulike alternativene. 

 

Førstegenerasjons Etanol

Førstegenerasjons biodrivstoff kommer fra ulike planter som inneholder sukker eller stivelse, som for eksempel sukkerrør, sukkerroer, poteter, mais, hvete og all slags frukt. Etanolen dannes gjennom gjæring. Gjennom destillering kan det fremstilles etanol med en konsentrasjon på 96 %. Denne såkalte ”hydrous ethanol” benyttes i Brasil i Flexi-fuel kjøretøy. Dersom etanol skal benyttes til innblanding i bensin må det benyttes såkalt ”anhydrous ethanol”. Dette oppnås ved å fjerne resterende vann i en kjemisk prosess slik at etanol får en konsentrasjon på minst 99 %. Energiinnholdet i etanol er 6,2 kWh/liter, hvilket tilsvarer ca. 65 % av energiinnholdet i bensin. Metanol kan også i prinsippet produseres ved hjelp av en slik gjæringsprosess. 

 

Førstegenerasjons Biodiesel

Mange planter og dyr produserer betydelige mengder fett. Biodiesel produseres ved at fettmolekylene i plantefettet brytes ned for å oppnå samme egenskaper som diesel. Denne prosessen kalles omforestring. For å oppnå denne kjemiske omvandlingen tilsettes alkohol, vanligvis metanol. Plantefettet omdannes da til fettsyremetylester, såkalt ”Fatty Acid Methyl Esther” (FAME). Slike fettsyremetylestere har et energiinnhold på ca. 9,2 kWh/l, ca. 10 % lavere enn autodiesel, og markedsføres som biodiesel. Biodiesel kan produseres med utgangspunkt i både jomfruelige råvarer og fra fettholdig avfall som frityrolje og slakteriavfall.

 

Biofyringsolje

Biofyringsolje er en type flyende biobrensel utvunnet fra vegetabilsk eller animalsk olje. Dette er uraffinerte produkter som dermed også har en lavere pris enn diesel og etanol. Biofyringsolje har lavere kvalitet enn biodrivstoff, og kan brukes i vanlig oljekjeler med noe begrenset ombygging av kjelen. Krav til biofyringsolje er spesifisert i internasjonale standarder EN 14213/ 14214. Overgang fra fossil olje til biofyringsolje krever en del tekniske endringer. Bruk av ren biolje krever anlegg med forvarming, mens bruk av biodiesel i stor grad kan brukes direkte i mindre anlegg som bruker lett fyringsolje.

Lagring av biofyringsolje er mer komplisert enn lagring av vanlig råolje. Biofyringsolje kan lagres i inntil 6-12 måneder. Ved lagring brytes oljen ned og får høyere syretall, blir mer tyktflytende og det kan dannes bunnfall. Problemet kan imidlertid reduseres med tilsetning av additiver. Dagens biofyringsoljer har en garantert lagringstid på 6 måneder.

Biofyringsolje kommer i ulike kvaliteter, tilsvarende tung – lett fyringsolje. 

Cellulosebasert biodrivstoff (andregenerasjons drivstoff)

Biodrivstoff basert på cellulose, for eksempel trevirke/treavfall, halm, ulike typer gressvekster med mer kalles andregenerasjons biodrivstoff.

Andregenerasjons biodrivstoff gjør det mulig å utnytte flere og billigere typer råstoff. Denne typen biodrivstoff har både høy klimagevinst, og gunstige drivstoffegenskaper. Utfordringen er at produksjonsprosessene er teknologisk sett langt mer avanserte, mer kapitalintensive og teknologien er ikke moden. Det er fremdeles betydelig behov for forskning, utvikling og demonstrasjon for å vise driftssikkerhet, forbedre ytelse og redusere kostnader.

Annen generasjons biodrivstoff har også fordelen at dette ikke er i direkte konkurranse med matproduksjon.

Dimetyleter (DME)

 

Dimetyleter (DME) er et annet flytende produkt som kan produseres med utgangspunkt i biogass, men som oftes produseres med utgangspunkt i fossil gass og dermed ikke er fornybart. Ved atmosfæretrykk er DME en gass, men på samme måte som propan går DME over til væske ved trykksetting. DME lagres under moderat trykk på ca. 5 bar og kan brukes i modifiserte dieselmotorer. DME brukes også som drivgass i spraybokser.

All prosessteknologi som skal til for å produsere DME er kjent og tilgjengelig i industriell målestokk. Det er imidlertid behov for videreutvikling av katalysatorer for å redusere produksjonskostnadene og å optimalisere prosessen for å benytte gass med opphav i biomasse. 

Pyrolyseoljer

Pyrolyseolje er en type flytende brensel som er framstilt gjennom pyrolyse, og uten tilgang på oksygen. Oljen består av en blanding av trekull, aske, oljer og andre organiske væsker og gasser (CO2, CO, H2, vanndamp). Pyrolyseolje er svært forskjellig fra ordinære petroleumsprodukter, og lar seg ikke blande med slike. Det er mulig å bruke pyrolyseoljer som brensler i oljekjeler, men det er mange utfordringer som må overvinnes, bl.a. må askeinnholdet reduseres for å unngå for høye partikkelutslipp ved forbrenning eller slitasje i motorer. Dessuten har pyrolyseolje lav pH-verdi, typisk mellom 2 og 3. Dette medfører at alle deler som er i kontakt med pyrolyseolje må være laget i syrebestandige materialer, som f. eks. syrefast stål.